Mammas makt

Har du tenkt over hvilken makt du har som mamma? Makten til å påvirke dine barn for all fremtid. Makten til å sette standarden for hvordan dine barn oppfatter seg selv og sin kropp. Dette gjør du helt ubevisst.

For å gå mange år tilbake: jeg er vokst opp med en mormor som ofte startet med å si “Nei, nå må du slanke deg litt. Du er for tykk.” Da var jeg helt normal for alderen og sikkert ikke mer enn 8-10-12 år. Jeg var likevel stor i betydningen høy og med mye muskler, så jeg så nok stor ut. Det benyttet jo også mine jevngamle klassekamerater. Det ble ikke bedre av mormors vanlige velkomsthilsen.

Min egen mor har også et anstrengt forhold til sin egen kropp og utseende. Hun har så lenge jeg kan huske forsøkt å skjule kroppsfasongen sin ved å bruke digre t-skjorter og klær som øker omfanget med 50 %. Dette har vært en evig diskusjon hjemme hos oss, for jeg har en helt annen kroppsform og har lært av en venninne som er profesjonell når det kommer til klær og fasong hva jeg bør satse på for å skjule ved å fremheve. Men nok om det. Jeg har fortsatt et ødelagt selvbilde av egen fysikk av blant annet årsaker som såvidt nevnt.

For noe tid siden gikk det en artikkelserie hvor jeg leste kun ett innlegg. Lurer på om det var i VG. Kvinner skulle skrive om deres mor eller noe slikt. En kvinne, jeg husker ikke hvem, beskrev hvordan hun som barn hadde et bilde av sin egen mor som det vakreste i verden. Den flotteste og mest glamorøse superstjerne hun kunne forestille seg. På et tidspunkt oppdaget hun at det ikke var sånn. Mor var både feit og stygg. For det sa hun selv. Hele tiden.

Etter å ha lest artikkelen ramlet jeg over et bilde som er et knyttneveslag i magen min hver gang jeg ser på det. Det er det for mange andre også. Jeg printet nemlig ut bildet og hengte det på veggen på jobben min. Alle som ser det vrir ansiktet i vemmelse og spør hvorfor jeg har det der. Det skal jeg fortelle dere, men først la meg beskrive bildet. Jeg husker ikke hvor jeg fant det, hvem som er fotografen så jeg får ikke gjengitt det her før jeg har funnet ut av det.

Bildet er av en ung nydelig jente med langt mørkt hår. Rundt ti år. Hun sitter på et gulv med moteblader spredd rundt seg. I fanget har hun et utklippet bilde av en fotomodell tynn som fyrstikker. Et bilde som er tydelig fotoredigert etter alle kunstens regler. Jenta sitter i bare truse og har en tydelig sunn og normal kropp. Det er bittelitt underhudsfett, helt nødvendig for et barn i vekst og utvikling. I den ene hånden holder hun godt tak rundt valkene som danner seg rundt magen når man krøller seg sammen forover. I den andre hånden holder hun en diger saks klar for å klippe seg selv i magen. Bildet er enormt sterkt.

Men et bilde som dette, som gjør meg lei meg, trist, uvel, hvorfor i alle dager har jeg hengende det på en vegg jeg ser hver dag jeg er på jobb? Jo, fordi jeg ser det hver dag jeg er på jobb. Bildet minnet meg på hvilken makt jeg har som mamma. Hvilken makt jeg har til å ødelegge selvbildet mine egne barn har. Jeg har en sønn og en datter. Sønnen er stor nok til å huske og merke mitt dårlige selvbilde. I hans verden er jeg enda vakker og flott og fin. Hvorfor skal jeg ødelegge det med mitt forkvaklede bilde?

Min samboer er veldig flink til å fortelle meg at han syns jeg er fin og flott og vakker og deilig. Hver eneste gang syns jeg det er ubehagelig. Jeg kjenner at jeg er uenig og vil kommentere det. Være uenig. Hver gang jeg gjør det så gjør det noe med bildet mine barn har av seg og sin kropp. Derfor kan jeg ikke motargumentere. Derfor må jeg øve meg på å si takk, ikke sant jeg er flott. Og kanskje jeg tror på det etterhvert. Men viktigst av alt er at mine barn skal ha et sunt og naturlig forhold til sin egen kropp. Presset er altofor stort utenfor familien om ikke vi foreldre skal gjøre det verre. Og derfor har jeg bildet hengende på veggen.